Endelig på vei. Jeg har kommet meg ut av Johannesburg på R21 mot Bocksburg. Herfra er det strake veien på N17 mot Pongola og Zululand. Jeg passerer de store slagghaugene fra gullgravertiden. Tenker på hvordan de første eventyrerne kom hit for å grave etter gull. Det var hardt arbeid og lite uttelling for de fleste.
De første par timene er fortsatt på høysletten. Gressletter så langt øyet kan se! Ser bare noen kuer og noen struts. Sletten ligger circa 1700 meter over havet og kalles for “the high veld”.. Jeg kjører gjennom byene Bethal og deretter Ermelo. Først nå begynner landskapet å endre seg. Det går nedover, terrenget blir mer kupert og det blir grønnere. Jeg kjører gjennom Piet Retief. De er så like alle disse sør-afrikanske småbyene. En bred hovedgate, en bensinstasjon i hver ende, butikkene er like, skolene er like og byene ligger omtrent et dagsritt fra hverandre.
På vei fra Johannesburg til Pongola
Jeg lytter på radioen. Det meldes om drap og korrupsjon. Jeg får høre at hver dag myrdes gjennomsnittlig tre barn i Sør Afrika. Over 55% av kvinnene i landet har opplevd vold. En mann som blir intervjuet sier at hele befolkningen er traumatisert og trenger psykolog! Hvordan er det mulig at et land kan være så vakkert og menneskene så gjestfrie og samtidig så grusomt? Jeg passer på å ikke kjøre over fartsgrensa på 120. Akter ikke å fylle en korrupt politimanns lomme med rand i dag. Dessuten har jeg lovet dattera mi å kjøre forsiktig. Men veiene er fine og det er lite trafikk og jeg har en sprek leiebil. Det er fristende å dra på. Bushen kaller.
Pongoladalen åpenbarer seg. Jeg er nesten ”hjemme”. Alle lastebilene med kull erstattes med lastebiler overfylte med sukkerrør. Det er frodig og subtropisk. Pllutselig er jeg i bushen. Jeg passerer Magudu hvor jeg vanligsvis tar til venstre og kjører de siste kilometerne til Goss. Men i dag kjører jeg rett frem. Jeg skal til Kwazulu Private Game Reserve og tilbringe to dager der før jeg skal i zulubryllup på Goss. Det er rart å kjøre forbi der jeg har alle kjente og reise helt alene til Amakhosi Safari Lodge.
På vei gjennom reservatet tar jeg fram kamera og legger det i passasjersetet. Har skjedd før at jeg har hatt en løve som passerte rett foran bilen , mens kameraet var godt pakket ned i sekken. Det skal ikke skje nå.
1,6 km før lodgen kommer jeg til en port. Søren, strømmen virker ikke. Jeg må ut av bilen og åpne manuelt. Jeg kikker meg godt om. Føler meg ganske lettet når jeg ser en flott nyala okse beiter rolig femti meter unna. Er den rolig, er jeg rolig. Ingen løver i nærheten.
Et par hundre meter fremme kommer jeg til min første trafikkkork i dag. Tre giraffer midt i veien. To av dem går rolig inn i bushen og begynner å beite på toppen av noen akasietrær. Den store oksen står imidlertid igjen midt i veien. Jeg har kjørt seks timer i ett fra Johannesburg og begynner å bli temmelig trengt. Giraffen står og står. Ser ut som han nyter sitt forrige måltid om igjen både en og to gange. Jeg prøver å kjøre litt nærmere, men vil ikke risikere den flotte leiebilen. Vet ikke om forsikringen dekker et giraffspark i siden. Og de kan sparke! Men som regel er de veldig vennlige skapninger. Etter 15 minutter bestemmer han seg endelig for å gå videre og jeg kommer meg til lodgen. Da er blæra nesten sprengt.
Roadblock!
Det passer jo fint at jeg får brudesuiten på en måte. Jeg skal jo i bryllup. Samtidig kjenner jeg at det hadde vært fint å dele den med min kjære…..
I stedet for å dra ut på safaribilen etter ”high tea” bruker jeg ettermiddagen på spaet. Det har vel neppe skjedd før at jeg har stått over en safari, men det var fantastisk å avslutte en lang reise med en deilig massasje fra topp til tå. Kjenner energien komme.
?
?
Siste kommentarer