Taxien slipper oss av ved grensen mellom Rwanda og DR Kongo. Papirmølla går fort og greit. Jeg går de 50 meterne over til Kongo-siden og inn i Goma. En annen verden møter meg. Folket her er helt annerledes enn de beherskede rwandeserne. FN soldater og tanks i gatene. Nest etter Somalia så er det neppe noe annet land i Afrika som er mer uorganisert.

Den harde lavaen i Gomas gater

Det store vulkanutbruddet som la 30% av byen under lava i 2002 setter fortsatt sitt preg på byen. Butikkene i hovedgaten ligger 1,5 meter under veien pga lavastrømmen som la seg i gatene. Det er 1 million mennesker i Goma og det merkes. Det er kaos over alt. Det er rolig i Goma nå, men vi vet at 2 km nord for byen har rebellene i M23 hæren forskanset seg. FN er tydelig til stede og har stående ordre om å gjengjelde ethvert angrep på byen. Presidentens egne soldater er også i Gomas gater.

FN er tilstede overalt. Her på utsiden av hotellet vårt.

Jeg er her for møter med samarbeidspartnere til bistandsorganisasjonen Yme, som jeg jobber for. Alle kontorene til de humanitære organisasjonene er bak låste og godt bevoktede porter. Hos Flyktningehjelpen var det så vidt vi kom inn selv om vi hadde en avtale.

På oppdrag for Yme

Det er tre store flyktningleirer i Goma. Den største har over 40 000 mennesker. Vi skal besøke Mugunga, en leir som min organisasjon sørget for vann til etter vulkanutbruddet. Da var det 5000 husløse som flyktet hit. Så kom borgerkrigen……Krigen i Kongo er så utrolig stygg. Her brukes sexualisert vold som krigsmiddel. Kvinner blir gjengvoldtatt av soldatene og etterpå utstøtt av familiene sine pga skammen. På den måten demoraliserer de befolkningen og destabiliserer landet. Det er rett og slett grusomt. I byen Bukavo litt lengre syd jobber en lege ved navn Dr Mukwege. Han operer 10 kvinner hver eneste dag. Kvinner som har fått underlivet revet i stykker. Han kan fortelle at selv om han opererer 3000 kvinner i året så hender det ofte at han må stoppe opp for å gråte fordi skadene er så grusomme. Mukwege var nettopp i Norge. Jeg håper han får Nobels Fredspris. Det har han fortjent.

Mitt første møte med en flyktingleir

Jeg greier å lokke frem noen smil

Mugunga. Det ble et sterkt møte for meg. Syke og skitne opp i all den harde, sorte lavaen. Skarp og vond å trå på, selv med gode joggesko. Her lever 16 000 mennesker i kummerlige plastikktelt, i kaos og stor fattigdom. Kalde, små hender som tar på meg, roper ”muzungo, muzungo” (hvit, hvit) og vil ha kontakt. De blir glade når jeg bøyer meg ned og prater med dem. Kolera har brutt ut. Det er ikke skole for alle. Unge jenter ser ingen annen mulighet enn å prostituere seg. En kvinne viser frem de avhogde fingrene sine som soldater så brutalt hugde av etter å ha voldtatt henne. En kvinner står og gråter som om hun har gitt opp alt. Barna og kvinnene…. Mitt hjerte går ut til de tusenvis av hjemløse barna i Gomas flyktningleirer. Alt man ønsker er å hjelpe. Takk og lov for alle de gode menneskene blant kongoleserne selv og hjelpeorganisasjonene som er der og som gjør så godt de kan oppi alt det håpløse. I all elendigheten er det også smil og latter og jeg har møtt noen fantastiske kongolesere som risikerer liv og helse for å hjelpe folket sitt.

Mugunga. Over 15 000 mennesker lever her ved foten av vulkanen i østre Kongo

Om kvelden reiser vi tilbake til hotellet vårt som er beskyttet av væpnede vakter og FN tanks utenfor porten….

To dager etter vi forlot Goma ble byen angrepet av rebellene nok en gang….Jeg ber om at uskyldige liv må bli spart og at de utrolige menneskene som er ute i felten for å hjelpe uansett sikkerhetssituasjonen, skal være trygge.